|
Stylus Magazine Øyafestival, 22nd of August 2005 Playing the early sets at the festival doesn’t faze anyone, least of all Don Juan Dracula, who touch down in a chopper, setting off fireworks and kicking out the early afternoon jams with a set of Spinal Tap via Pop Will Eat Itself rock-n-roll. You can almost hear them say, “We’re not playing last, but goddamn it, we’re gonna headline.” Pretty much every band that plays early gets a huge crowd, but Don Juan Dracula take Willy Wonka’s lift straight through the roof. Matthew Levinson, August 2005 |
|
The Village Voice Øyafestival, 22nd of August 2005 Don Juan Dracula - The name of an actual band, and starting next Tuesday, the name I will insist people call me in public. Synth-happy, Human League-y, these dudes kicked off Øya Festival day two, arriving in a chopper, playing some silly-ass electro shit that worked if only because they aren't Fisherspooner. I jest but let's get down: You can actually draw the line here why DJD work and Fisherspooner don't. FS have costumes and stage drama and self-satisfied cool but all these are knacks--totally incongruous with the music, totally boring and empty. DJD, like my boys Datarock, or your boys Devo, actually care about presenting a seamless aesthetic: Their songs are sexually absurd, hot but fading like early t.v. color, so we get slinky moustachios wielding keytars, bassists in eye-glitter but white sweater vests, a live high school marching band playing foreplay songs, cheerleaders in short skirts, but in braces too, and choreographed as if to play up their gawk. If you don't like it, you don't like it,
but you can't say the shtick's half-assed. Right in the middle of
their best song, which is basically just a string of breathy curse
words set to "Love Action," the lead singer looked at his watch,
started running off stage with the rest of the band behind him, and
jumped back into the helicopter waiting for them in a clearing behind
the crowd. They had only rented the helicopter for an hour, and had to
return it. As they left the marching band (from the band's small
hometown, I'm told) played the theme from
Police
Academy, while the drill team grinded mischievously. |
| Playlouder.com Øyafestival, 22nd of August 2005 Anyway, once back on terra firma we race up to the site, where we've been promised a bit of a spectacular display from Norwegian band Don Juan Dracula. The band are apparently not yet very known in their homeland, so decide to make a bit of a performance of their set. They arrive by helicopter, have a children's marching band and a vampire string quartet accompany them, and release a flock of homing pigeons from the wings of the stage. Yup, that sport beloved of dour flat-capped Yorkshiremen is big in Scandinavian lands too. Don Juan Dracula's bassist and keyboardist could advertise that 118 phone service thing if it had a Norse equivalent, and they're all dressed in white. They put the necks of their instruments together, igniting something, and showers of sparks scatter from the tuning heads. Woo! Ah yes, the music, nearly forgot about that. Don Juan Dracula play very Scandinavian guitar pop, you know, the kind of thing that's as clean and unthreatening as their motorway hard shoulders, and although it's all very simple fodder - lyrics are of the "let's stay together / things will be OK / wooo" mould, it'd be churlish to deny Don Juan Dracula our praise. Especially as they follow the pigeons into the sky and leave the site by helicopter, cutting their set short because they didn't want to overstep their hour's rental. Luke Turner, august 2005 |
|
Blikk.no |
| Fredrikstad Blad Månefestivalen 2005  Bit meg! Don Juan Dracula er fengende. Så fengende at selv hodeskallene på krypten gynget i takt.
Guttene i Don Juan Dracula gikk på som band nummer fire i den
mørkeste og dystreste scenen på Månefestivalen, The Crypt, og lyste
opp hele «gravkammeret».
I tillegg til å ha et fengende og rått sceneshow, er guttene, som ser ut som en krysning av boyband, 80talls-dansebandtopper og smårockere, gode til å rocke. Og til å få publikummet helt med på notene. Selv om guttene kom på litt over en time etter skjema, ga de akkurat passe nok duracellenergi til å gi publikum det de ønsket. |
|
Panorama.no John Dee, 21. november 2003
|
| Panorama.no Øya-festivalen 2003  Helgens mest underholdende! Kom, overbeviste og vant! Don Juan Dracula har gjennom de siste årene, sakte men sikkert, bygget seg opp et ry som et solid liveband. Gruppen overbeviste de mange som hadde funnet veien til Øyafestivalens minste scene, og dro til med et usedvanlig scenetilpasset sett bestående av fengende popmusikk kombinert med blant annet pyroeffekter og instrumentknusing på ekte rock'n'roll-vis. Etter våren- og forsommerens suksess på diverse TV-stasjoner med videoen til låten Together, har også massene etter hvert fått øyner og ører opp for dette eminente orkesteret. På Øyafestivalen sjarmerte Don Juan Dracula sitt publikum i senk, og nå gjenstår det å se om guttene fra Åsgårdstrand makter å følge opp formelen gjennom et helt album. Paul A. Nordal 9. august 2003 |
|
Spot.no Når de i tillegg gir alt på scenen, foran et forholdsvist beskjedent publikum, midt på lyse dagen, og i et mildt sagt trist vær, er det umulig å ikke la seg sjarmere.
Robotdans, ikke så ulik
playmomen-dansen til Eckbo & Co, samt å dynke ett av sine keyboards
med brennbar veske for så å sette fyr på det må sies å være ett av
festivalens mest minneverdige øyeblikk. Det hele kan også bivånes
under neste helgs ØYA-festival i Oslo. |
|
Fredrikstad Blad
Månefestrivalen 2003  Med et sceneshow som strålte av intens adrenalinkick og ablegøyer, bergtok draculaene publikummet lørdag og ga det en «musikkmedisin» som fikk smilet, sola og rockefoten til å komme frem. – I dag blir det mye elektronisk musikk, fordi vannet gikk for dama til trommeslageren, opplyste vokalist Henrik Lysell. Så var det en dracula mindre på scenen, men å henge med hodet var det ingen grunn til. Guttene imiterte en fødsel, med skrik, leger og babydukke, som plaster på såret. Flørting med publikum, boyband-dansing, og en kommunikasjon med publikum som slo gnister var Don Juan Dracula livebandet med stor L. Som en verdig avslutning på en «showfull» konsert knuste draculaene instrumentene og «strødde» dem utover et bergtatt publikum. Sara Johanessen |
| Spot.no Quart-festivalen 2003 Allerede klokken 15:00 kom det lille bandet Don Juan Dracula på scenen. Dette norske casiopop-bandet har fått en hel del hype rundt sine to siste EPer, "Happy boy" og "Perfect Girl". Nå var det på tide å vise om låtmaterialet holdt live. Den fem mann sterke gruppa rotet litt mye i begynnelsen, og hadde en del tekniske problemer, men tok det igjen på humor, selvironi og sjarm.
Bandet spiller en
form for varm 80-tallsnostalgi, mer energisk og organisk enn
for eksempel Surferosa. I tillegg tar bandet seg selv så lite
høytidelig at det er ren nytelse å se på. Vi ble presentert for en
rekke låter fra begge |
|
nattguiden.no Konsert på Mono 10/09/02 Don Juan Dracula ga tidligere i år ut EP'en "Perfect Girl" og har lenge sirkulert på diverse klubber rundt omkring i Oslo. Guttene i bandet har etterhvert opparbeidet seg et godt live-rykte, så det var med visse forventninger jeg gikk til Mono for å bivåne de unge herrer i hvitt. En lei tendens jeg har, er at jeg kommer alt for tidlig til konserter, og dermed måtte jeg vente i godt over en time før Don Juan Dracula entret scenen rundt halv elleve, men da var til gjengjeld lokalet stappet fullt, og en stor kø med mennesker sto utenfor og ventet, mange forgjeves, på å komme inn. Plutselig virket ikke ventetiden så ille likevel. På forhånd hadde jeg hørt Don Juan Dracula bli beskrevet som noe i nærheten av et Casio-core/synthpop band ispedd elementer av rock (og de begynte visstnok sine dager som en synthduo), men fra første låt var det klart at de nå har mye mer fokus på rocke-elementet, synth-delen føltes litt fraværende i forhold til hva jeg forventet, men den tilfører enda Don Juan Dracula det spesielle særpreget som skiller dem fra mer standardiserte rene gitar-bass-tromme-rockegrupper. Man får som forventet en god dose casio-lyder og retro synther, ispedd en og annen casiotrommebeat, men stort sett er det rocken som dominerer. Gruppa innehar samtidig klare popkvaliteter som nok vil sikre dem gjengangerstatus på P3, hvor jeg sikkert ville hørt dem for lengst hvis jeg hadde en radio. Don Juan Draculas musikk føltes sinnsykt fengende denne tirsdagskvelden, og når de i tillegg da har et godt sceneshow, er det klart at publikum tenner. Jeg fikk personlig føle verdens hardeste albue (AU!) i bakhodet mitt, takket være en i overkant ekstatisk fyr som virket litt over gjennomsnittet full og opphisset, og som i litt for stor grad veivet armene sine overalt. Nesten like irriterende som å stå på dansegulvet mens rapperen Apollo og dama hans danser ved siden av deg.. høy albueføring der og, om enn noe mer kontrollert. Men dette var en digresjon, tilbake til sceneshowet: Det gikk i jukseblod med påfølgende "legehjelp" fra salen, innøvde danser til forhåndsprogrammert musikk og boybandfakter, crowdsurfing og posering med bærbar synth rundt halsen. Don Juan Dracula er i det hele tatt et band som har skjønt at hvis man skal spille konsert, så holder det ikke å stå og se innadvendt ut og "la musikken snakke for seg selv", du må faktisk ha en visuell side å gi, ellers får du holde deg til plateutgivelsene dine. Med humor, god musikk, et flott sceneshow og en vokalist som leverte varene både når det gjaldt det visuelle og det..øhm.. syngemessige (?) leverte Don Juan Dracula varene til gagns denne kvelden. Martin B. |
|
Universitas.no Konsert på Betong 23/8/02 Tre ganger tre hurra Don Juan Dracula startet showet med en herlig miks av gøy med gamle casio–lyder, melodiøs poprock og en utadvendt entertainer–holdning. At de var noe schizofrene i forhold til å være et tulleband med ålreite låter eller et ordentlig band med kitschgimmick bestående av el–trommer og den nevnte casio, og at ikke samspillet satt helt som det skulle hele tiden, er bagateller. Don Juan Dracula hadde såpass mye sjarm og humør at verre ting kunne blitt godtatt. Dag Stian Husby |
|
Spot.no Konsert på Betong 23/8/02 Flambert synth og gitarkast Studentfestival i Oslo betyr mange konserter. Fredag var det Skumma Kulturnaften på Betong. Don Juan Dracula, Lukas Kasha og Pornshot . Musikere, instrumenter, litt bensin og noen flammer. Don Juan Dracula var første band ut. Akkompagnert av Star Wars-introen inntok de fem gærningene scenen. De slo seg løs med sang, synth, gitar, bass, og trommer. Tungt sminkede menn i hvite drakter og gitarer med synthbackig. Draculaene driver med mye rart på scenen, de kan for eksempel stå helt kav i ro i flere minutter før de plutselig danser som de verste robotar. Musikken gir lett assosiasjoner til 80-tallspop og Depecehe Mode, til tider The Smiths og noe i retning britpoperne i Pulp. Mot slutten ble det litt kjedelig. Men Don Juan-vampyrene gjorde slutt på kjedsomheten da de dro en Hendrix på synthen. De dynket den med noe som lignet lighterbensin og tente på. Et godt tiltak, for den flammende synthen satte et meget godt punktum for konserten. Lars Georg Fordal |
|
Propaganda konsert på mono 04/02/02 Moro på Mono Don Juan Dracula fylte opp Mono og bød på hvite antrekk, brennende synthesizer og svarte ballonger. Alt dette i en streng ramme som ble presentert av konferansieren. Det er sjelden det er lite folk på Mono om dagen, og gårsdagens konsert var intet unntak. Don Juan Dracula har fått mye positiv omtale i det siste, og de som trodde at dette bare var et humoristisk hobbyband uten noen musikalsk verdi må revurdere sin forutinntatthet. Visst er det mye humor i Don Juan Draculas musikk og tekster, men endel av disse låtene har absolutt hitpotensiale, samtidig som de er såpass eksperimentelle i formen at det blir spennende. Dessuten er bandet en glimrende konsertopplevelse, med en stilfull fremtreden anført av en svært så karismatisk vokalist. Aftenens program ble nøye presentert på overhead før konserten av en stand-up-aktig konferansier som faktisk var ganske morsom. Da den omtalte pre-konsert fasen var over, entret bandet scenen og satte i gang. Dette er første konsert med trommeslager for Don Juan Dracula, som ellers bruker synth, gitar og bass i fremførelsen. I andre låt ryker gitarist og vokalist Henrik Lysell en streng, noe som kom til å bli et gjennomgangstema i konserten. På en låt der denne strengen ifølge vokalisten var helt sentral, ble publikum bedt om å forsøke å tenke seg denne strengen når de lyttet til låta. Folk har trukket frem mye rart for å beskrive Don Juan Dracula musikalsk, men ting som David Bowie og Radiohead er noe av det fjerneste jeg har hørt. Det høres mye mer ut som tidlig åttitalls synthpop spør du meg, selv om vokalen er litt mer sjelfull enn den for eksempel Human League kunne by på. Her i Oslo er nok King Midas det bandet som har nærest slektskap med Don Juan Dracula, både i musikk og sceneopptreden. Vi ble servert radiolåtene “Perfect Girl” og “Mexico” fra deres nye ep, som det var releaseparty for denne kvelden, og det var også disse som førte til mest respons fra publikum. Det var også et høydepunkt da Henning Krane sprutet lighterolje på synthen sin, tente på, og veivet den rundt på scenen. På en av de siste låtene (“Black Balloon”) i det snaue timeslange settet var det naturlig å kaste ut en haug med sorte ballonger over publikum. Da konserten var over kom konferansieren atter opp på scenen, og dro noen flere vittigheter. Denne gangen uten like mye hell som sist, for folk hadde nok mest lyst til å prate med hverandre etter at bandet var ferdig med sitt vellykkede show. Don Juan Dracula får vi nok høre mer til fremover, og det spørs nok om ikke disse gutta kan få litt oppmerksomhet i forbindelse med Bylarm-arrangementet i Kristiansand nå i mars. Anders Vinnogg |
|
Panorama.no Konsert på Hulen 24/08/01 Sent fredag kveld inntok to av pop-Norges nye håpefulle den nyrestaurerte Hulen i Bergen. Først på plakaten stod Åsgårdstrandsbandet Don Juan Dracula, som hadde funksjon som oppvarmere for den noe mer kjente St. Thomas, som nettopp har sluppet sin andre album etter et overraskende, men velfortjent gjennombrudd tidligere i sommer.
Det var sent før kveldens første band
fant tiden moden for å gå på scenen. Trioen Don Juan Dracula åpnet
showet på et lovende vis med sin småelektriske, og mildt sagt
sjarmerende småskjeve glitterpop. Publikum oppdaget etterhvert at det
som foregikk på scenen kunne være spennende å sjekke ut, så det nye
hulegulvet fyltes raskt.
Potent Casio-pop
Bandet turde også å gi mye av seg selv og framsto som
en scenevant og ubeskjeden gjeng med flørtende musikere med lengre
fartstid enn hva de faktisk har. Don Juan Dracula kan nå langt dersom
de videreutvikler formelen som de har etablert. Gruppen har forøvrig
allerede et album bak seg, A NRK
Documentary som tidligere er omtalt her i Panorama, og slapp
tidligere i sommer singelen Perfect Girl /
Annoying Boy, som ble møtte med jubel også fra kveldens
fremmøtte publikummere |
