|
Noren Horen Happy Boy Ep Synthesizer, II. Smaksnerven sitter i øregangen. Den jubler ikke automatisk over alt som får trommehinnen til å vibrere. Som oftest reagerer den i høyeste måte irritert på synth-lyder. Som forklaring må jeg legge til at det får meg å knytte låten sammen med dårlig 80tallsmusikk. I tankene fortsetter jeg sangene altså stadig med Modern Talking, det eneste bandet på kloden som ga ut flere plater med bare én og samme låt på. Gratulerer, men jeg blir kvalm av det. Heller ikke har jeg klart å overvinne denne automatismen. Hvorfor liker jeg Don Juan Dracula altså trass i deres navn og yndlingsinstrument? Fordi trommisen beviser at Ziggy Stardust ikke fører et hinsidig liv likevel ? Fordi de oppfyller live kravet om å underholde på en nesten perfekt måte ? På konsertbegivenhetene deres anstrenger Don Juan Dracula nemlig flest mulig klisjeer. Stilig kledd i hvitt (idolgutter kommer til å sprekke av misunnelse!!) avbrytes strofesynginga for å presentere en van-vittig koreografi (som sagt: idolgutter kommer til å sprekke av .......) Om publikummets lune gjenspeiler bandets humør kan det godt hende at de setter fyr på casio´n eller at de hakker gitaren i små stykker. Stor moro så lenge konserten værer, altså. EP´n (5 låter+1remix) kan det nærmes fra flere kanter – sammenlikninger med Bowie, The Ark eller Blink 182 (jada, de hopper forbi når jeg lytter til ”sober”) trenger seg på. ”Vi vil ikke kalle oss selv et casio-popband. Vi er mer rocka enn det”, fastslår DJD i Mute 1/2002. Smidige melodier som oppfordrer til å nynne er likevel i god behold hos dem. Jeg tror jeg har funnet svaret på ovenstående spørsmålet. Bernadette Karner, oktober 2003 |
|
Panorama.no Happy Boy EP  Don Juan Dracula er ikke helt som andre band. Men likevel er de heller ikke helt originale. De har oppnådd en slags kultstatus i undergrunnsmiljøet. Ved hjelp av midler som gitarknusing, overdreven pyrobruk og hjemmelagde legoinstrumenter, har de etter hvert også begynt å markere seg som et skikkelig liveband på fullt gir og vel så det. Etter fjorårets Perfect Girl EP kommer nå Happy Boy EP. Og selv om det kan synes som de aldri kommer med en skikkelig langspiller, er dette visstnok et ledd i en større plan. Sangene på Happy Boy EP vitner om at Don Juan Dracula er et band med masse energi og en ekte spilleglede. Førstesporet Together kan minne noe om et "mannlig" Surferosa, og det er tydelig at det først og fremst er synthpopen bandet omfavner. I tråd med nevnte Surferosa og svenske The Sounds, tar kvartetten opp arven etter åttitallet med synth og enkle popmelodier, men blander det hele samtidig med punk og mer moderne rock. Resultatet låter, i dette tilfellet, reinspikka og tøft. Så og si samtlige låter på Happy Boy EP er innslag som garantert hører hjemme på større scener enn i undergrunnsklubber. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvorfor de har fått ryktet på seg å være et godt liveband. Særlig tredjesporet The End hadde vært sykelig kult å se fremført av gutta 'in person'. Tittellåten Happy Boy ligger heller ikke tilbake for noe, selv om det etter undertegnedes mening ikke er det mest spennende sporet her. De to resterende, Moonwalk og tidligere utgitte Sober befester videre Don Juan Draculas musikalske styrke. Tekstene på sin side, virker noe
sære ved første lytting. Med spørreutsagn som "Will I ever get sober?"
og "Do you wanna fuck now?", kryper de kanskje ikke akkurat rett inn
øregangen og legger seg helt til ro. Men det er slik Don Juan Dracula
er. Ikke umiddelbart behagelige, det er da sikkert heller ikke
meningen, men de kommer susende etterhvert. Bandet spiller visstnok
hver konsert som det var den siste, så man får håpe at de ikke følger
samme strategi på utgivelsene sine. Men vi trenger en ny langspiller
snart! |
|
Spot.no Happy Boy EP Dette er bandet som på et visst tidspunkt i karrieren faktisk hadde solgt flere t-skjorter enn plater, og som nå kan skryte av at bl.a. Moby har posert med denne på fotografier i flere kjente musikkblader. I følge dem selv er visstnok også James Dean Bradfield i Manic Street Preachers selvproklamert fan, og flere fans har tatovert bandets logo på ryggen. Ut ifra dette kan en jo trekke konklusjonen at kanskje det er logoen på t-skjortene som har gjort bandet berømt, og ikke akkurat musikken? Uansett er det helt uproblematisk å påstå at DJD er et imageband. Coverene deres er alle i 70/80-tallsstil, hjemmesiden og musikken likeså. "Enda et Surferosa-band!" sukket jeg oppgitt når jeg hørte om plata første gang. Men, heldigvis tok jeg feil. Denne EP-en består av fem sanger + en remix, og samtlige låter bærer preg av utpreget misbruk av diverse gamle, hvite Casio-synther. Hvis noen husker Liquido eller New Radicals så har de nok en idé om hvordan Don Juan Dracula høres ut. Første låt, Together, har fått en hel del spilling på Svisj, og åpner som en synthpreget 80-talls-pastisj. Egentlig en litt fæl sang synes jeg, men den tøffe gitaren og syngingen trekker opp. De to neste sangene, Moonwalk og The End, derimot, er mye mye bedre. Moonwalk er en litt seig, men insisterende låt, og The End er oppstemt og hakkete, med steinkul falsettsynging og tøffe refrenger. Tittellåten er en stilig duett mellom Henrik Lysell og Anette Gil fra Seven. Refrenget her suser avgårde, og dette er en skikkelig ligge-i-gresset-låt, en sikker vinner på sommervorspiel. Siste "ordentlige" låt er Sober, en litt rolig poplåt med den alltid tilstedeværende catchy synth-spillinga. Selv får jeg litt assosiasjoner til Locomotives her, uten at likheten akkurat er slående. Som avslutning kommer en flau electroclash-remix av sober, utført av slalom. 80-tallsreferansene blir litt for klare, og remixen tilfører ikke låten noen verdens ting, snarere tvert imot. En del av den avslappede følelsen forsvinner i et hav av merkelig equalizer-effekter. Don Juan Dracula blander stiler fra både 70-, 80-, og 90-tallet på en mye bedre måte enn de fleste bandene som surfer avgårde på 80-tallsrevivalen. Resultaten er en catchy og lett sommerpop-plate. Henrik Salthe, juni 2003 |
|
Musiq.no
Happy Boy EP Et myteomspunnet band fra undergrunnen tar nakkegrep og biter kraftig fra seg på ny EP. Norske Don Juan Dracula leverer frisk og energisk synth-rock på oppfølgeren til fjorårets EP ”Perfect Girl”. ”Happy Boy EP”, også fra bandets eget selskap, Switch Off, er et eneste stort tjue minutters rykk i rockefoten. Kvartetten har rett og slett skapt et fett lydbilde som definitivt funker på plate; her er røffe gitarriff forent med suggerende basslinjer oppå en retroaktig synth. Henrik Lysell vrenger seg rundt vokalen som om han synger på siste vers hele tiden, og ”duetten” med Sevens Anette Gil på tittelsporet gir blodsmak i kjeften. Musikken er destruktiv for ingen andre enn dem selv (og muligens enkelte konsertlokaler), for når gutta drar i gang catchy refrenger på scenen, slites det med å ikke la energien gå ut over Casioer og mikrofonstativer. Melodiøse ”Sober”, er festens allsangvinner og idet edrueligheten smyger seg frem en gang utpå morrakvisten, får refrenglinja ”will I ever get sober?” plutselig en dypere mening. Geir Atle Ellingsen, mai 2003 |
|
Tønsbergs Blad Happy Boy EP  Om det er noe rettferdighet igjen i verden, kommer alle de bandene som "synes hockeysveis er så styggfint, lissom" snart til å stekes i eget pastellfarvede fett. Samtidig er det også en rekke 80s-inspirerte band som roer ironien noe ned, og som faktisk har endel for seg. Som et par artister på den kvalitetsbevisste tyske International Gigolo-labelen. Som svenske The Knife. Og, på et annet og mer rocka nivå, Don Juan Dracula. I kvartetten befinner det seg flere navn som bør lyde velklingende for musikkinteresserte i Tønsberg - som Henning Krane, mannen bak SlagenDagen, og trommis Thomas Lute (Sunster Realm, Eastwood). "Happy Boy EP" følger opp "Perfect Girl" fra i fjor, og det er slett ikke noe her som skal tilsi at den oppadgående interessen bandet opplever om dagen skal forsvinne. Et slags maskulint Surferosa, bare med bra låter, var det visst noen som sa. De to første kuttene her er best, og aldeles glimrende "Moonwalk" minner, hvis vi legger godøret til, til og med om legendariske Gary Wilson. Men det er visst først og fremst på konsert bandet er i sitt ess - og i sommer kan du blant annet sjekke dem ut på Quart. Joakim Thorkildsen, 23. mai 2003 |
|
Plan B Happy Boy EP Don Juan Dracula består av fire festlige unge herrer fra Tønsberg og der omkring, som fra før har epen "Perfect girl" og langspilleren "A NRK Documentary" på samvittigheten. Og "Happy Boy EP" skuffer ikke. Her får du fem gode synthpop-låter ispedd en real dose humor, glamour og dekadanse. Live er disse gutta underholdene som få, og nylig hadde de en forrykende release-konsert på Blå i Oslo. Catchy "The end" burde ha hit-potensiale i bøtter og spann. På "happy boy" har Annette Gil fra Seven gjesteopptreden, og hun matcher stemmen til Henrik Lysell bra. "Sober" er i utgangspunktet ikke en veldig oppsiktsvekkende låt, men den er blitt mye bedre i Slaloms utgave. "moonwalk" er klart høydepunktet, en fabelaktig poplåt. Hvem trenger vel Melody Club når man har DJD? Danse kan de også, gitt. Marte Fougner Hjort, mai 2003 |
|
Groove.no Happy Boy EP 4/7 stjerner Den forføreriske vampyren Verdens mest berømte kvinnebedårer og tidenes mest legendariske vampyr er på mange vis to alen av samme djevelsk sjarmerende stykke - de forfører deg, suger i seg blodet ditt (riktignok mer eller mindre bokstavelig) og forlater deg. De hvitkledde posørene i Åsgårdstrand-kvartetten Don Juan Dracula gjør sitt ytterste for å leve opp til sine to beryktede navnefedre. Og jammen har deres muntre og naivistiske Casiopop en uimotståelig tiltrekkingskraft - det er vanskelig å ikke la seg bedåre av Happy Boy EP. Plata høres ut som lydsporet til et godt, gammelt Commodore 64-dataspill, om du skjønner hva jeg mener. Akkurat som på fjorårets utgivelse Perfect Girl EP, spiller Don Juan Dracula skranglete lo-fi-pop på nostalgiske synthesizere anno 1983 (eller der omkring), men denne gangen har de rocka opp musikken et par hakk. Fortsatt lyder imidlertid gutta best på konsert. Med utstuderte kitsch-dansetrinn og et heidundrende sceneshow som ender med at de setter en billig åttitalls-synth i brann eller knekker en gitarhals (eller begge deler), finner de den perfekte balansegangen mellom rollene som humoristisk, ironisk undergrunnsband og nostalgisk synthband. På Happy Boy EP mister de glade guttene litt av denne balansen - musikken blir vel skranglete etter min smak. Likevel lyder Don Juan Dracula fremdeles svært sjarmerende. Med sine blide og sinnssvakt fengende melodier, er de kjærkomne muntrasjonsråd i hverdagen, for det gode humøret er smittsomt. Legg til enkle, men småvittige tekster av typen "You and me should stay together/ 'Cause you are always on my mind/ We could talk about the weather", og vips, så skal du være svært hardhjertet for ikke å dra i hvert fall litt på smilebåndet. Særlig svinger det av Sober, som visstnok skal være en omarbeidet versjon av en låt Don Juan Dracula-vokalist og Topp-journalist Henrik Lysell skrev til sitt forrige band So. Her får du den til alt overmål i to temmelig forskjellige mikser. Selv holder jeg likevel en knapp på det The B-52s-aktige tittelsporet, en duett mellom Lysell og en ikke nærmere introdusert dame. Mens åpningslåta Together antagelig har den aller mest fengende melodien - det er vanskelig å høre denne sangen uten å sprette opp fra sofaen og danse litt diskret bortover stuegulvet. Ok, Happy Boy EP kommer aldri til å bli den mest spilte plata i CD-spilleren min. Men på en grå regnværsdag (reell og/eller mental) er den god som gull - det er svært vanskelig å sture når Don Juan Dracula skrur på sjarmen slik bare en Casanova kan det. Ingrid K. Lund, 21.05.03 |
